Lucka 24 med Martin Slottemo Lyngstad

God Jul såhär på julaftons morgon.
I min lilla kalender har vi kommit fram till lucka 24 och ingen mindre än Martin Slottemo Lyngstad.
En bekantskap jag lyckats bli riktigt förtjust i under året.
Har haft förmånen att lära känna honom lite bättre under året med "häng" både i Oslo, Fredrikstad, Teneriffa och Trondheim.
Under dokumentärfestivalen i Trondheim lyckades vi teama upp oss i ett fotbollsspel och vi var helt omöjliga att besegra.
På Teneriffa låg vi bredvid varandra på en katamaran i Atlanten och slängde upp sushi-bitar i vida bågar som vi fångade direkt i munnen medan delfinerna hoppade på sidan av båten och skålade i öl.
Fina tillfällen och en fin kille alltså. 
Dessutom galet duktig och talangfull.
Som du ser kan jag ösa över honom med adjektiv och det har inte med att det är julafton att göra, han är så jäkla bra bara.

Nu sliter vi upp den sista luckan i min fotografkalender.
Nästan 200 fotografer hann det bli totalt, du finner dem alla i en en spalt här nedan till höger.

Martin Slottemo Lyngstad idag.
Hurra!

Är det några bilder du är extra nöjd med från året?
Året har bestått av mye forskjellig. Kanskje er det variasjonen som har vært mest interessant. 
Det har vært ski-VM, film- og fotooppdrag for A-magasinets sex- spesial, lengre reiser for å dokumentere norske ungdomsklubber, kommersiell portrettfotografering, lansering av dokumentarbok om døden og åtte uker sommerjobb som visuell leder for A-magasinet. 
Jeg blir sjelden fornøyd, men jeg er glad for å jobbe med så mye forskjellig!

Berätta mer?
Til daglig arbeider jeg i dokumentarbyrået Paragon. 
Vi er fire venner og kolleger som driver sammen med en stor variasjon av oppdrag. 
Alle er vi samlet om en felles driv etter å fortelle redaksjonelle historier i film, foto og tekst. For å kunne gjøre det, produserer vi kommersielle reklamefilmer for fine kunder. 
Vi tar oppdrag for aviser og magasiner, i tillegg til å holde workshops og foredrag. 
Jeg har også engasjert meg for det fotojournalistiske miljøet i Norge ved å sitte i styret for Pressefotografenes klubb og DOK-festivalen.

Vad betyder det för dig att fotografera?
Å fotografere betyr for meg en stille leting etter en historie som trenger å vises frem. Det er fascinerende jakt på en stemning, en opplevelse eller et møte som skal, for å være godt, sette seg i magen til den som betrakter.

Berätta om en fotograf som har betytt väldigt mycket för dig och varför.
Jeg har sett opp til mange gjennom livet - det er umulig å velge én. 
Samtidig synes jeg at det norske fotojournalistiske miljøet har mange gode forbilder:
Jeg beundrer Helge Skodvins humor, Knut Egil Wangs finurlighet, Line Søndergaards nærhet, Bjørn Delebekks presisjon, Terje Abusdals eksperimenter, Espen Rasmussens gjennomføringskraft, Therese Sannes åpenhet, Andrea Gjestvangs stilsikkerhet. 
Bare for å nevne noen.

Har du någonsin känt tvivel på dig själv som fotograf?
Daglig! 
Eller hver dag jeg fotograferer. Slik vi har arbeidet de senere årene har det blitt mindre tid til å fotografere. Da føler jeg en stagnasjon og frustrasjon. 
Og en manglende retningssans i hvor mitt fotografi skal. 
Å få muligheten til å jobbe på så mange forskjellige måter er fantastisk, men det er en fare for å bli ok på mange ting - i stedet for å bli virkelig god på én ting. 
For meg blinker de varsellampene ofte.

Du ska skriva en kontaktannons - hur beskriver du dig själv med fem ord?
Tålmodig. Samarbeidsom. Nysgjerrig.
Lett pinlig berørt.

Uff, det ble seks ord...

Vilken är den vanligaste frågan du får när du går bort på middag?
«Har du noen spennende prosjekter på gang?». Klassikeren.

När var du riktigt lycklig senast?
Farlig spørsmål! Lykke kommer glimtvis, men jeg prøver å være god på å kjenne når oppstår. Om det er i bilen på vei etter en jobb hvor jeg har møtt spennende mennesker. 
Når jeg kan drikke kaffe på morgenen uten å måtte halse videre i dagen. Når jeg kan bruke en hel sommerkveld med de menneskene som står meg nær. Når jeg kan åpne forseglingen til det nyeste FIFA-spillet og kan kjenne meg 15-år igjen.

Du måste tatuera dig, vilket motiv blir det?
Ikke min greie. Kanskje er det bare fordi jeg ikke tør leve med et valg resten av livet. 
Frem til jeg var 20 år brukte jeg store deler av fritiden på å tegne. 
Om jeg absolutt måtte tatovere meg måtte jeg kanskje funnet frem noen gamle skisser.

Hur är du som bilförare?
Jeg vil kjøre så smooth og trygt som mulig. Null risiko. Andre vil sikkert si jeg er gjespende kjedelig.

När blev du vuxen?
Tror ikke jeg har blitt det helt ennå. Jeg bor i kollektiv, driver dels idealistisk, verdsetter frihet og bruker lite penger. Samtidig føler jeg meg voksen når jeg innbetaler Paragons pensjonstrekk, godkjenner reiseregninger og setter til side arbeidsgiveravgift og kalkulerer budsjetter. Jeg føler nok at jeg er klar for større deler av «voksenlivet» snart - så lenge jeg ikke glemmer å leke.

Vilket är ditt sämsta köp?
Jeg prøver å forbruke lite. Men når jeg først trenger noe, kjøper jeg 90 prosent brukt. 
Det dårligste kjøpet er vel noe ubrukelig til full pris via en nettbutikk som selger ting produsert av underbetalte arbeidere.

I filmen om ditt liv, vem spelar dig då?
Jeg tror det må bli en slags animasjonsfilm. 
Noe à la norske Knutsen og Ludvigsen: tre unge menn på en gammel buss som kjører rundt omkring og møter masse rare mennesker, situasjoner og steder. 
Kanskje stemmen min kunne vært gjort av en trøndersk skuespiller som har klart å beholde dialekta. 
Så slipper jeg å skamme meg over det.

Vad ogillar du i din personlighet?
Jeg kan bruke lang tid på å konsentrere meg - særlig om oppgaver jeg er middels interessert i. 
Mye tid er kastet bort på ubrukelige spill eller Youtube-filmer om fotballverdens 10 dårligste frispark.

Vad är din bild av total misär?
I de siste årene har jeg besøkt min kjæreste og hennes familie i Brasil flere ganger. 
Der ser jeg en frustrasjon blant mennesker som gir makt til populistiske politikere som helt åpent jobber for økte forskjeller, motarbeider likestilling og neglisjerer verdens klimautfordringer. 
Om jeg i tillegg lytter på P3 Svergiges podcast «Dystopia», som tar for seg problemer verden står ovenfor (som matmangel, krig, ødeleggelse av økosystemet, fake news og overbefolkning), da blir jeg mørk på innsiden.

Vad ogillar du i andras personlighet?
Misunnelse. Grådighet. Likegyldighet.

Vilken levande människa beundrar du mest?
Mine foreldre! Som gjennom tøffe perioder da mine tre yngre søsken var små, oppussing av et gammelt småbruk og krevende karrierer, klarte å gi meg en trygg oppvekst og et sett verdier jeg har satt stor pris på i voksen alder.

Vad anser du vara en människas mest överskattade egenskap?
Empati, humor og tilpasningsdyktighet.

Vilken är din största fobi?
Jeg har ingen store fobier, men jeg hater å komme for sent. 
Det er respektløst overfor andre mennesker og gir en forferdelig følelse i magen.

Vad är din största rädsla?
Det må være at menneskeheten tankeløst fortsetter å ødelegge den jorda vi lever på.

Vad gillar du allra minst med ditt utseende?
Jeg kunne godt tenkt meg at min skjeggvekst hadde bestemt seg for å ta ansvar og bli voksen. 
Overfladisk, men likevel ganske så definerende.

Var skulle du helst av allt bo?
I et lite hus med store vinduer ved havet. Med et fjell i ryggen. 
Ikke alt for langt unna byen og venner. 
Med masse sol.

Vad värdesätter du mest hos dina vänner?
Lojalitet, åpenhet og humor.

Hur skulle du vilja dö?
I de senere årene har jeg arbeidet med en dokumentarbok om døden. 
Den har i allefall gitt meg noen tanker om hvordan jeg ikke vil dø: Å gå gjennom lang tids sykdom er vondt og slitsomt. Samtidig vil jeg heller ikke dø en brå død. 
Det er så hardt for de som blir igjen. Om jeg får beskjeden om at jeg snart skal dø, vil jeg

gjerne forsone meg med det. Jeg vil heller bruke tid på gode samtaler med mine nære i stedet for å jakte en risikabel behandling for å få noen måneder ekstra.

Vad är din största extravagans?
Jeg kjemper hver dag mot å utvikle ekstravagante vaner. 
Samtidig har jeg blitt glad i fruktig kaffe, god oransjevin og kvalitetsbukser.

När ljuger du?
Så lite som mulig, men mer enn jeg sikkert bør.

Vilken är ditt favorityrke?
Om jeg kunne velge hva som helst ville jeg blitt midtstopper på Liverpool. 
Ellers virker jordmor-yrket vanvittig givende. Da jeg studerte fotojournalistikk ble jeg med på fødeavdelingen for å fotografere min mor i arbeid i noen dager. 
Det yrket virker ekstremt utfordrende og spennende, men samtidig en jobb verdsettes enormt av nybakte foreldre.

Vad är ditt motto?
Jeg har forferdelig få mottos i livet. 
Men jeg husker noen ord som ofte kommer opp i hodet fra da jeg var i praksis på Politiken. Den tidligere fotosjefen Per Folkver, som da var fotograf, irriterte seg over at jeg var for «trygg» på oppdragene jeg løste: «Martin, du må ta flere sjanser. 
Du må tørre å bevege deg dit risikoen for å mislykkes er stor. 
Det er først da det står noe på spill!». Det er vanskelig å etterleve i hverdagen, men å kjempe mot komfortsonen tror jeg vil være min største utfordring så lenge jeg skal fortelle historier.

Nämn några saker du gör när ingen ser dig?
Da legger jeg meg alt for sent etter å ha spilt FIFA i flere timer, akkopagnert med nudler med enorme mengder chili.

Ångrar du något i livet?
Det finnes ting jeg skulle ha gjort annerledes. 
Ting jeg skulle forstått bedre eller situasjoner jeg skulle håndtert på en annen måte. 
Men jeg prøver å la det ligge.

Vad gör du i jul?
Julen feirer jeg med familie i Trøndelag! Det blir juletrehogst med mormor, luftgæverskyting med søsken og turer ut i skogen med mine foreldre. 
Så blir det forhåpentligvis kronet med en god nyttårsfeiring med venner!

--------------


TACK så mycket för all hjälp Martin - du är grym!
Du vill såklart se mer och det gör du på Paragons hemsida och följ honom också på hans Instagram.

Tack så mycket för att du följt med under den här julkalendern.
Som bonus såhär på julafton får du också några filmer som Martin gjort som du kan kolla in här under - håll till godo.

GOD JUL & GOTT NYTT ÅR!

«Josephines verden» (klicka på länken)

Mobbing er synlig, men også usynlig. Hva fører den til? 
Følelsen av å ikke være verdt noe gjorde Josephine deprimert. Det utviklet seg til en spiseforstyrrelse som nesten kostet henne livet. Josephine har få venner i Vesterålen. Hun sitter ofte på det rosa jenterommet og skriver brev til venninnene hun har møtt på nett, som deler lidenskapen for alt som er søtt og rosa. Josephine fant noe godt i en verden hun syntes var grusom. Nå tar hun vare på det. Josephine er redd for å bli voksen.
Del av prosjektet «Fra ungdommen – et portrett av en generasjon, et multimedialt portrett av en hel generasjon, av unge mennesker fra hele Norge i årene etter 22. juli 2011. Prosjektet leter etter deres særegenhet gjennom å dokumentere deres hverdag, verdier og idealer. Det setter dem også i en større kontekst gjennom tidløs tematikk som opprør, sykdom, kjærlighet, rus og drømmer. “Fra ungdommen” er et innblikk i et mangfold du ikke finner uten å lete, og som former fremtiden, akkurat nå, dag for dag. 

Så hvem er de, egentlig? De er barnevernsbarn og fotballproffer, asylsøkere, alenemødre, musikere og kriminelle. De er populære, ensomme, engstelige og drømmende. Sammen er de den neste generasjonen voksne.

The deplorables? (klicka på länken)

I en tale få måneder før presidentvalget i USA beskrev Hillary Clinton Donald Trumps velgere som en kurv av avskyelige mennesker («Basket of deplorables»). Møt fire vanlige amerikanske velgere fra vippestaten Georgia, som forklarer Donald Trumps appell på seg selv og store deler av det amerikanske folk, i videoreportasjen fra USA.

Odvar og Molle (klicka på länken)

Da Odvar Omland ble alene igjen i huset, måtte måltider spises i ensomhet. 
Det var ingen å dele seng med. 
Alt føltes tomt men han bestemte seg: «Jeg skal klare å leve et meningsfylt liv alene i dette huset. Jeg skal lage min mat, besøke min kone og ta henne med på kjøreturer». 
Deretter opprettet han en Facebook-profil, der han begynte å dele erfaringer fra sin nye hverdag. Om minnene, savnet og livet videre med en dement kone.